Old San Juan...

Det er tidlig på morgenen. Det er søndag og vi er de eneste på den lille stranda like ved hotellet. De andre turistene vil ikke komme før 10-11 tiden. Thomas løper rundt og tar bilder av bølger og fugler, mens jeg plukker skjell. Er man tidlig oppe, får man de beste skjellene! Nå har jeg samlet nok til å lage flere fine smykker. En bitteliten krabbe krysser veien min, den er på vei uti havet. Men den lille krabbaten slipper ikke så lett unna når jeg er så glad i dyr og Thomas er så glad i å ta bilder. Krabben blir fint plassert på et blått håndkle på en av solsengene og må leke modell i et kvarter. Den blir svært glad når vi slipper den i sanda igjen. En liten amerikansk jente kommer bort til meg og spør om jeg vil se de fine skjellene som hun hadde funnet på stranda, jeg sier ”ja”, og hun løper av gårde for å hente dem. Jeg har noe å vise jeg og, og fanger fort krabben som vi akkurat hadde sluppet fri. Nå er den meget irritert og vil ikke sitte i hånda mi. ”Oh, how cute!” – sier jenta når hun kommer tilbake. ”Auuuu!” – sier jeg og prøver å riste av krabben som har satt begge kloa i pekefingeren min...

Siden vi ikke hadde spist frokost i dag, ble vi sultne etter et par timer på stranda, og tok taxi til gamlebyen i San Juan. Her spiste vi først og fremst lunsj på en koselig liten kafe som heter St. Germain. Kafeen var innredet i fransk stil, og hadde lyse vegger, store vinduer og kjempe fine bilder på veggene. Jentene som jobbet der hadde veldig gjennomført klesstil med hvite blondetopper, vakre smykker og hvite blomster i håret. Maten var helt fantastisk! Jeg spiste neapolitansk salat med parmaskinke og masse fersk mozarella, og rom-kake til dessert. Nam!

St. Germain Bistro & Cafe

Inne på St. Germain

Nammmmm! :)

Etter lunsjen gikk vi ned til havna og et lite kaffe-sted som heter Cola’o. Cola’o er den eldste kafeen i hele San Juan, og her skulle vi endelig smake på ekte puertoricansk kaffe. Vi bestilte espresso og machiato, og selv om begge shottene var ganske sterke, smakte det himmelsk! Definitivt den beste kaffen jeg har smakt!

På terassen utenfor Cola'o

Etter å ha fått dagens dose med koffein, gikk vi ut i varmen igjen. Gamlebyen i San Juan er på størrelse med Lillehammer sentrum, og det tar ikke lang tid å gå fra den ene enden til den andre. Vi startet turen med Paseo de la Princesa, en gammel allé nedenfor bymurene og fulgte den ned til havet, hvor den endte med en storslagen Raices Fountain, med statuer som gjenspeiler kulturarven fra indianere, europeere, og afrikanske slaver.

Raices Fountain

En liten palme-øy sett fra gamlebyen. Jeg likte å gå rundt og tro at det var bare MINE palmer! ;)

Deretter fulgte vi den idylliske gangstien opp til El Morro fortet, og som noen dager tidligere, måtte vi krysse den store gressletten. Siden det var søndag, var det mange barnefamilier ute og fløy drager, det blåser nemlig ganske kraftig der. I dag var jeg faktisk glad for at jeg hadde på meg lang kjole og håret var flettet. Ingenting fløy til alle kanter!

På høyre siden av El Morro fortet lå det en kjempe fin kirkegård som jeg hadde veldig lyst å besøke helt siden jeg leste om den hjemme i Norge. Den er gammel, og alle gravsteiner, monumenter og statuer er hogget ut i hvit marmor. Overalt ligger det fargerike blomsterkranser, og i tillegg til havet og den blå himmelen danner de en kjempe fin kontrast mot de hvite steinene. Til min store skuffelse var ikke kirkegården åpen for besøkende, og vi måtte nøye oss med å bruke zoom og ta bilder på avstand.

Vi fortsatte turen vår videre mot det andre spanske fortet som heter Fuerte San Cristobal, det lå bare 10 minutter unna. Rett etter kirkegården, nedenfor bymurene og like ved havet så vi den lille bydelen som lokale innbyggere kaller for La Perla. Det er en av de mest farligste strøkene i hele San Juan, og turistene blir frarådet mot å gå der etter at det blir mørkt. La Perla lignet mest på et slumområde med mange forlatte hus, grafitti, og rustne biler. Det var ikke helt fristende å gå ned dit på dagen heller. Vi lot innbyggerne i La Perla være i fred, og tenke heller på at selv om det er bare fattige folk som bor der, har de verdens mest fantastiske utsikt mot Anlanterhavet fra de små og stusselige husene sine...

Gressletten sett fra El Morro med kirkegården og La Perla i bakgrunnen

Fuerte San Cristobal

Etter å ha sett San Cristobal, fulgte vi de trange gatene inn i gamlebyen igjen. Det var utrolig mange biler i gater som er utrolig smale fra før av. I alle gatene stod det parkerte biler langs den ene siden, utrolig upraktisk og mindre pent.. Husene, derimot, var små og kjempe fine, farget i alle regnbuens farger. Det minnet meg veldig om det malaysiske Bo Kaap kvarteret i Cape Town : ) Og overalt var det hunder, katter og duer (som Thomas kaller for byrotter).

Fargerike hus i gamle San Juan

Etter hvert havnet vi i Fortaleza – en gate med maaaaange butikker! : ) De aller fleste var suvenirbutikker, som man finner ellers i resten av verden, med ”Made in China” suvenirer. Men vi klarte også å finne noen veldig fine butikker med håndlagde smykker og hamstret litt der! Det begynte å nærme seg ettermiddag, men av en eller annen grunn føltes det som om man fikk aldri nok av San Juan.

Varmt!

Det var en ting til vi ville se – den greskinspirerte, majestetiske hvite bygningen som lokalbefolkningen kaller for El Capitolo eller The Capitol. Den ligger rett utenfor gamlebyen og ligner veldig på Capitol bygningen i Washington. Vi har kjørt forbi den flere ganger, og ville kikke nærmere på den. Det var verdt turen, det var ikke en sjel å se, bare biler som suste forbi. Når jeg sitter hjemme og skriver dette nå, skjønner jeg for så vidt hvorfor. Etter et kjapt søk på nettet, fant jeg ut at El Capitolo har en litt uvanlig plassering i byen – den ligger nemlig i et av de røffeste nabolagene i San Juan... Hrmf... Men den var fin da! : )

Tilbake på hotellet fikk vi dusjet og skiftet før vi dro tilbake til gamlebyen igjen. Nå skulle vi på en skikkelig fancy fusion-restaurant som heter Marmelade. Fusion betyr at kokken blander ulike råvarer, teksturer og farger, noe som skal gi maten veldig god smak. Dette har vi gledet oss lenge til, vi har lest masse tilbakemeldinger, og bestilt bord 3 uker i forveien. Når vi kom til Fortaleza igjen på kvelden, fant vi plutselig ikke restauranten, selv om vi hadde kjørt forbi den flere ganger tidligere. Vi hadde seriøst klart å gå forbi den 2 ganger uten å se skiltet! Skiltet var veldig lite og syntes veldig dårlig i mørket... Men vi kom likevel i tide, og satte oss i baren mens bordet vårt skulle gjøres klart. Selve restauranten var kjempe fin, innredet med varme farger, det lå roseblad på bordene, og det var veldig romantisk atmosfære. Servicen var veldig bra og drinkene var kjempe gode. Vi bestemte oss for 5-retters meny. Vi skulle begge få hvit bønnesuppe med trøffelolje, foie gras, og fancy sjokolademousse til dessert. I tillegg spiste jeg tunfisk sashimi med limesaus og red snapper gryte med muslinger og kikerter. Thomas fikk kamskjell ceviche og noe biffkjøtt. Og nå kommer det beste – ALT utenom desserten og bønnesuppa var smakløst! Jeg aner ikke hva de gjør med maten der, men den smakte virkelig ingenting! Det var bare mishandling av råvarer... Thomas lager hundre ganger så mye bedre mat hjemme... Så det var en ganske dyr opplevelse, og vi fant ut at fusion-mat ikke var noe for oss. Men men, det skulle jo komme mer god mat på cruiset! : )

Drikker Mojitos på Marmelade

Thomas også :)

Et av bordene på Marmelade

Tunfisk sashimi

Kamskjell ceviche

Red snapper gryte

Og den GODE desserten :)

Klem

Rainforest & Luquillo Beach...

-”Look at that snail!” – sier Robert, guiden vår, og holder opp en stor, rund, grå snegle. Noe svart kommer ut av den. ”Den sneglen finnes bare i regnskogen på Puerto Rico, den har bare en åpning på kroppen, så ting kommer inn og ut av den på samme sted!”
De amerikanske turistene sier –”Æsj!” og snur seg…

Den ekle sneglen :)

Nok en gang ble vi plukket opp av en minivan. I dag skulle vi til regnskogen El Yunque og stranden Luquillo som ligger på østkysten av øya. En mørkhudet puertoricaner som het Robert skulle være guiden vår i dag, og han var nok den flinkeste guiden vi har hatt på turen. Han var veldig uformell og fortalte mye spennende om Puerto Rico’s historie og folket som bodde her. Som sagt, snakker lokalbefolkningen på Puerto Rico spansk, og noen ganger blir det litt vanskelig for Robert å snakke bra engelsk etter å ha hatt to ekskursjoner på spansk først. En dag når så var tilfelle, spurte en amerikansk dame – ”Robert, how many beaches do you have in Puerto Rico?”. Uten å tenke seg om svarte Robert – ”We have 285 bitches here”. Først ble det stille på bussen, og så spurte en amerikaner – ”That’s all you have?!”

Puertoricanere er en god blanding av indianere, spanjoler, afrikanske slaver, og lyse europeere. Derfor finnes det ikke noe standard utseende for dem, og man vet aldri hvordan de ulike genene kommer til å slå ut i hvert enkelt tilfelle. Mørkhudet og mørkhåret Robert er gift med en lys, blond supermodell. Sammen har de sju barn, og alle har forskjellig hudfarge, øye- og hårfarge. Fra den svarteste til den lyseste! Puertoricanske jenter har veldig sær klesstil, noe, vi etter hvert begynte å legge merke til. Det virker som de er litt ”stuck” i 90-tallet. Gigantiske, fargerike platåsko er in som aldri før, og jeg er faktisk veldig overrasket over hvordan de klarer å trampe rundt i dem : ) Ser ikke så lett ut!

Turen til regnskogen tok ca 1 time. Allerede på lang avstand kunne vi se den gigantiske regnskyen som hang over den – det regner selvfølgelig i en regnskog! Urbefolkningen trodde at det var en god ånd – El Yunque som bodde her, og tilba ham. El Yunque er den eneste tropiske regnskogen som ligger på USA’s sitt territorium og dekker ca 111 km² av Puerto Rico. Det er her man finner de høyeste fjellene på øya og trær som er opp til 1000 år gamle! Fra fjelltoppene ser man grønne daler, Atlanterhavet, det Karibiske hav, og de små øyene på østkysten.

Røde palmerøtter :)

Bregne

Utsikten fra et vakttårn i regnskogen :)

Den første stoppen vår var La Mina Falls – en vannfoss, like ved den svingete bilveien. Den var fin nok. Tror neppe man finner like vakre fosser andre steder i verden som i Norge : )

La Mina Falls

Naturen, derimot, var helt enestående. Mange ulike slag av palmer, bambus, og blomster. Utrolig nok, ble mesteparten av disse plantene importert av spanjoler fra andre verdensdeler. Kokospalmen kommer fra India, og bambusen fra Asia, men begge to trives like godt i det varme og fuktige klimaet på Puerto Rico!

I regnskogen krydde det av liv! I tillegg til de store sneglene som satt og bæsjet på hver eneste busk, krydde det av firfirsler i alle størrelser og farger. Etter hvert fant vi ut at hvis man stod helt stille på ett sted i skogen og snudde 360 grader rundt seg selv og så veldig nøye etter, fant man minst en firfirsle!

El Yunque er også hjemmestedet til den grønne puertoricanske papegøyen. Den er utrydningstruet, og det finnes kun 24 stk av den i hele regnskogen (de har også litt over 100 av dem i fangenskap), men vi var ikke heldige nok til å få se dem da…

Vi ble mektig imponert over at det ikke hadde regnet mens vi var i regnskogen. Jeg var forberedt på ordentlig troperegn og angret litt på at jeg ikke tok med verken regnjakke eller plastponcho. Thomas gikk rundt med en dusjhette til kameraet sitt, i tilfelle det skulle begynne å regne, men det kom ikke en dråpe : )

Da vi var ferdig med skogsturen, stoppet vi ved et gatekjøkken som solgte mat, drikke og suvenirer. På taket så vi et hundehus og en brun bikkje som stod bundet til det, og bjeffet ned på alle turister som gikk forbi. ”This must be the fattest dog in whole United States!” - spøkte Robert. ”Den bor tross alt over et gatekjøkken!”

Hunden som bor over gatekjøkkenet :)

Når vi så den lange turistkøa utenfor, orket vi ikke å bestille mat, selv om vi var sultne. I stedet tok Thomas bilder, og jeg prøvde å fange firfirsler, selvfølgelig uten hell!

Etter på kjørte vi til Luquillo stranda, som lå bare 10 min unna. Selv om det hang en mørk sky over hele El Yunque, var det helt skyfritt på stranda. Luquillo står på Blue Flag lista og er en av de fineste strendene på øya. Den har en lang hvit stripe med sand, høye palmer, furutrær, og velstelt grønn plen med mye skygge fra de store trærne.

Det var ikke helt høysesong for turister enda, selv om det var varmt nok for oss, og det var få besøkende på stranda. Kafeene var likevel åpne, og vi kjøpte kjempe god grillet kylling med sterk BBQ saus, noen kjøttpaier, og kalde kokosnøtter av en hyggelig en-armet gammel mann (kanskje han var pirat da han var yngre : )).

Etter maten badet vi, solte oss og tok bilder. Det er en grunn til at Luquillo står på Blue Flag lista ;)

En morsom fugl vi møtte på stranda :)

Danser litt mens den tigger mat :D

På kvelden spiste vi middag på hotellrestauranten Varita, hvor jeg fikk servert en gigantisk porsjon av amerikanske spareribs. Kjøttet var så mørt at det bare datt av ribbene! Definitivt noe av det beste jeg har spist!

Drikker pasjonsfrukt-Mojito på Varita :)

Salatwraps til forret - helt genialt og kjempe godt!

Spareribs med BBQ saus! ;)

Denne kvelden var det helt vindstille og stjerneklart, noe som selvfølgelig måtte utnyttes. Så vi kjøpte en stor champagne-flaske og drakk den på balkongen under stjernene! ;)

Klem

A World of Our Own...

Jeg går langs en lang kritthvit strand, små turkise bølger plasker like ved beina mine, noen meter unna vannkanten vokser det grønne palmer, lave busker, og klatreplanter. Jeg stopper opp og kikker ned. Bølgene skyller i land mye rart… Skjell, tang, tørre tregreiner, tomme kokosnøtter. Alle de brune trerestene står i sterk kontrast mot den hvite sanda. Noen få meter unna er det noen som prøvde å bygge en liten trehytte for en god stund tilbake. Nå er det bare et par-tre planker og tørre palmeblader igjen. Vi er på den ubebodde øya Icacos…

Akkurat som i går, ble vi plukket opp av en guide tidlig på morgenen. I dag kjørte vi litt større buss, fordi det var flere passasjerer som skulle være med på en katamaran- og snorkletur. Bussen kjørte østover, mot en by som heter Fajardo. Sola skinte, aircondition stod på, og jeg var veldig spent – det er en stund siden jeg har snorklet.. Fajardo er en liten havneby. Herfra går fergene til øyene Vieques og Cullebra, to små vakre øyer rett utenfor østkysten av Puerto Rico. Men det var ikke dit vi skulle i dag.

Når vi kom frem til havna, gikk vi på en liten katamaran som het Barefoot. Og som navnet tilsier, måtte vi la skoene våre ligge igjen i en stor trekasse på kaia, det kan nemlig bli veldig glatt på dekket : )

Barefoot var en søt liten katamaran med to seil, motor, mange sitteplasser, små bord, toalett, og to store nettinger som hang rett over det blå vannet. Vi var ca 20 stykker som skulle være med. Alderen varierte veldig – alt fra 19 til 60, alle skulle kose seg! Vi ble tatt imot av en hyggelig besetning på 3 personer: kapteinen, en assisterende matros, og en servitrise. Alle tre var unge, morsomme og hyggelige. Med en gang vi seilte fra Fajardo, lot de rommen og pina colada’ene flyte, den spanske musikken stod på, og stemningen var på topp!

Om ikke så lenge begynte vi å skimte den kritthvite stranda til Icacos, den lille øya vi skulle til. Det ligger store korallrev, og er generelt veldig grunt rund Icacos, noe som gjør at vannet er veldig klart og ser knall turkist ut! Det er ingen fasiliteter eller bebyggelser på øya, bare vann, strand og palmer…

Kapteinen parkerte båten på sørsiden av øya, og bemanningen begynte å tilberede lunsjen. Vi fikk utdelt masker, snorkler og svømmeføtter, samt instruksjoner på hvor man skulle snorkle, og fikk dermed gå i land.

Det er som sagt en stund siden jeg snorklet sist, og er i utgangspunktet ikke helt komfortabel med tanken på å puste under vann. I Egypt måtte jeg øve meg lenge i bassenget, før jeg begynte å svømme i havet. Iført maske, snorkel og svømmeføtter begynte vi å rygge ut i havet… 5 meter fra stranda begynte jeg å få panikk, gispe etter luft, og ville bare få alt det utstyret av igjen! Det er ikke meningen at mennesker skal puste under vann! Jeg snudde meg 180 grader og svømte så fort jeg kunne tilbake. De sier nå at det er veldig fine korallrev utenfor Icacos, så det stemmer nok sikkert! ;) I land trivdes jeg mye bedre, så vi tok med kamera, solbriller og solkrem, og ruslet bortover den lange hvit-rosa stranda. Båten vår var tidlig ute, og var den eneste på øya for øyeblikket. Alle andre passasjerer drev fortsatt og snorklet, og vi hadde hele paradiset for oss selv! Det føltes som om vi var helt alene på denne jorda… Icacos er det fineste stedet i verden jeg har vært på hittil!

Tilbake på båten ventet det en god lunsj, mer musikk, og mer rom! Vi fikk gå av og på båten akkurat som vi ville i et par timer. Noen badet, andre snorklet, gikk turer langs stranden og tok bilder. Etter to timer blåste kapteinen i et gigantisk, tomt skjell, som lagde utrooooolig høyt lyd – det betydde at alle måtte komme seg på båten, fordi den skulle gå videre. Jeg hadde veldig lyst å bli igjen, men fikk ikke lov : ) Katamaranen seilte litt ut på sjøen og fortsatte langs vestkysten av øya. Her var det visst mer korallrev. Denne gangen ankret båten ute på vannet, like ved revet, og passasjerene fikk mulighet til å snorkle igjen. Denne gangen fikk de også ta med brødrester fra lunsjen til fiskene. Jeg valgte å ikke utfordre skjebnen denne gangen, og ble igjen på båten. Her fant jeg meg til rette på en av nettingene, slikket sol, og sippet rom! Thomas hoppet uti vannet og fikk stiftet kjennskap med to store rokker. Det var visst også andre fisker der, men jeg tviler egentlig på at disse korallrevene slår Rødehavet ;)

Etter en times tid måtte vi dra tilbake til Fajardo. Tiden hadde gått utrolig fort, og alle var litt slitne og litt solbrente. Da vi seilte inn i havna igjen, så vi mange store grønne iguanaer som lå i solveggen på kaia og tigget etter mat. Vi kastet litt brød og skinke til dem, noe de ble veldig glade for! : )

På kvelden kunne vi ikke motstå fristelsen, så vi havnet på Ropa Vieja igjen! House Sampler er et must her!

Klem

Grottetur...

Jeg står i en mørk grotte. Spottene kaster skummelt rød-oransj lys over stalaktittene. Jeg ser på kameraskjermen og prøver å finne riktig fokus. Kjenner et lett vindpust i kinnet og prøver å vifte bort den irriterende flua, samtidig som jeg tar bildet.
 -" Så du den?! Så du den flaggermusa?!"- spør Thomas ivrig.

Vi startet dagen med en frokost på Subway - 2 fotlange baguetter og 1 liter med Cola, å ja, vi begynner å bli mer og mer amerikanske.. Klokken 8 ble vi plukket opp av guiden vår som kjørte en svart minivan med mørke glassruter. I tillegg til oss var det 2 andre par som skulle være med på utflukten. Mens vi kjørte ut av byen og vestover, fortalte Tony, guiden vår om Puerto Rico, dets økonomi og kultur, noe som var ganske spennende å høre på. Jeg fikk et inntrykk av at mye av økonomien er basert på turisme og den lokale befolkningen er svært takknemlige for alle turistene som kommer hit.

Etter ca. 20 minutter kom vi ut på landsbygda. Vi kjørte fortsatt på motorveien, noe, vi egentlig ikke merket på grunn av alle humpene og hullene i selve veien. Som Thomas sa - det hadde vårt et enormt marked for støttdempere her! Med en gang vi kom ut av byen, ble det mye grønnere. Grønnkledde åser, sletter, trær og busker. Et av verdens lengste åskjeder av kalkstein ligger nemlig på Puerto Rico, og det var den vi kjørte forbi nå. Selv om åsene er formet av kalkstein, er de heldekket med vegetasjon, og trærne står så nærme hverandre at de danner et nett av grener, og vokser inn i hverandre. Alle grenene er i sin tur dekket av eføy og andre klatreplanter.

Om en times tid kom vi til Rio Camuy - verdens tredje største grottesystem, og den eneste med en underjordisk elv. I parken måtte vi sette oss på et lite vogntog som kjørte ned en serpantinveg i omtrent 10 minutter.

Det var fortsatt veldig grønt rundt oss, men vi merket at veien gikk mye lavere enn jordoverflaten og at grottene var like rundt hjørnet. Vogntoget stoppet og vi gikk av. Allerede ved inngangen til grottene så vi gigantiske eldgamle stalaktitter som hang ned fra taket.

Deretter gikk vi gjennom en trang, mørk gang. Det dryppet fra taket. Jeg snudde meg og så på inngangspartiet. Det var lyst, litt tåkete, med en knall grønnskjær. Det hang ned masse blader og røtter fra kantene, litt trolsk stemning :)

Vi gikk videre gjennom 2 svære grotter, den ene var 17 meter bred under taket, og ca 25 meter høy! Overalt hang det ned stalaktitter. De største av dem var opplyst av spotter - kjempe fint! Det finnes egentlig over 2 000 grotter i Rio Camuy, men det er bare 2 av dem som er åpne for turister :(

Trygt ute av grottene :)

Vi spiste lunsj på en liten cafe utenfor grottene. Med en gang vi satte oss ned, ble vi omringet av 6 sultne katter som mjauet og skrek etter mat. Thomas spiste noe uidentifisert kjøtt, jeg mente det var svin fordi det var rosa, men Thomas sa at det smakte som kylling.. Plutselig så vi på kattene, og så på hverandre, og så ble det helt stille...

Fullverdig måltid...

Etter å ha sett på grottene kjørte vi videre mot innlandet. Nå skulle vi se på Arecibo observatoriet. Vi merket at vi kom på landsbygda - kuer gresset på de små slettene og høner og hunder løp overalt. Husene var små - en- eller to-etasjers og var malt i lyse farger, beige eller lysegult, med fargerike søyler, dører og vinduskanter. Når man ser dem, tenker man med en gang på uttrykket "mi casa - su casa"! 

Etter en halvtime kom vi til observatoriet. Puertoricanere har nemlig verdens største radioteleskop i hele verden. Observatoriet så ut som et gigantisk parabol som var gravd ned i et stort krater i jorda, og lignet på et utenomjordisk romskip. Det var akkurat her deler av filmene "The Contact", og Bond-filmen "The Golden Eye" ble tatt opp.

Da vi kom tilbake på hotellet, var vi passe slitne og dro derfor på en restaurant som lå like ved. Den heter Ropa Vieja - noe som oversatt fra spansk betyr "gamle klær", og er en veldig kjent matrett. Som sagt, velger jeg restauranter med omhu, og dette stedet var også fullpakket med folk! Vi satte oss i baren for å vente, og etter 10 minutter fikk vi et bord for to. I restauranten var det uformell stemning og et liveband spilte morsomme spanske sanger. Til forrett bestilte jeg House Sampler, som jeg hadde hørt så mye om. Den bestod av selveste "ropa vieja" - en liten mofongo av plantaine med lange kjøttflak, marinert i god saus, på toppen; friterte baller med casava mos; fritert saltet torsk, og noe veldig mørkt og veldig mørt kjøtt, glasert i en søt saus. Det smakte bare himmelsk!

House Sampler på Ropa Vieja :) Nam!

Resten av middagen var like god. Porsjonene var enorme og vi hadde ikke en sjangs å få i oss all maten! Skal ikke se bort i fra at vi skal spise her flere ganger! ;)

Klem