Det første jeg kjenner når jeg våkner er at båten beveger seg ikke. Vi er fremme på Curaçao! Jeg løper straks ut på balkongen for å se på utsikten. Det er litt overskyet, og den kjølige luften kjennes behagelig mot huden. Men en gang skjønner jeg at selve øya er ganske liten, men veldig godt utviklet. Eksotisk på den ene siden, og europeisk på den andre. Jeg ser en liten havn, små gater, mange fargerike hus, kanaler og broer. I det fjerne ser jeg høye svarte piper fra oljeraffinerier som spytter ut flammer...
Som mange andre karibiske øyer, startet Curaçao som en spansk koloni. I 1634 overtok Nederland med Dutch West India Company, og brakte slaveri, forretninger og handel til den lille øya. Det sies at halvparten av alle slavene som kom til Karibien hadde passert gjennom Curaçao’s markeder. Og det finnes selvfølgelig ingen slaver uten plantasjer. Man finner hundrevis gamle plantasjer på øya, og i dag er mange av dem gjort om til parker og museer.
Har akkurat gått i land på Curaçao
Vi spiste frokost og gikk i land veldig tidlig. På kaia, i bydelen Otrabanda ble vi møtt av en lang rekke med boder, der svarte kvinner i fargerike formløse klær solgte smykker, skjerf og suvenirer. Innbyggernes hudfarge var mye mørkere enn den vi ble vant med på Puerto Rico, og nok en gang fikk jeg en flashback til Cape Town og townshipene... Lenger bortover så vi merkeklærbutikker, smykkebutikker (som var OVERALT! Gull og diamanter skal visst være mye billigere i Karibien), og små kjøpesentre. Den lille hovedstaden Willemstad er en mini-kopi av Amsterdam. Små, pittoreske fargerike hus har utsikt mot kanaler, flytebroer frakter mennesker fra den ene siden til den andre, og man kan sitte på en liten kafe og se på båter som kjører forbi. Gamlebyen i Willemstad med sine butikker, kafeer og markeder står på Unesco sin verdensarvliste.
Utenfor Rif Fort i Willemstad
Utsikten mot Otrabanda fra Punda
Morsomme, fargerike bilskilt på Curaçao
Vi bestemte oss for å ta en kaffe og utforske den andre lille bydelen, Punda. For å komme oss dit måtte vi krysse den brede Sint Annabaai-kanalen, noe man gjør ved hjelp av en motorisert flytebro - Queen Emma Bridge. Broen åpner seg med jevne mellomrom for å slippe forbi båter og cruiseskip.
Flytebroen Queen Emma Bridge
Lar båtene passere forbi
Går over broen :)
Punda var utrolig sjarmerende! Midt i bydelen fant vi (les: fant info i Lonely Planet) en koselig kafe – Plein Cafe, med en fin uteplass, og bestilte kaffe fra menyen, som selvfølgelig var på nederlandsk. Det var fortsatt tidlig, ingen andre turister var å se, og de få som holdt oss med selskap var et par gamle pensjonister og noen ivrige spurver som hoppet rundt omkring. Kaffen ble servert av en blond, nederlandsk skjønnhet, et nok så uvanlig syn etter en uke på Puerto Rico : )
Etter på ruslet vi rundt i de trange gatene, tok bilder og kikket på butikkene som så vidt hadde begynt å åpne. Mange av dem var suvenirbutikker som solgte alt mulig, fra trestatuer til billige sommerklær og postkort.
Av og til fant man noen skjulte perler av små design butikker. Her kjøpte jeg blant annet et håndlaget armbånd av turkise perler, og etterlengtede og utrolig praktiske Hawaianas slipperser.
På veien tilbake til havna gikk vi forbi flytemarkedet – et av Curaçao’s største turistattraksjoner. Hauger av fargerike, modne papayaer, meloner, bananer, tomater og mye mer bare ligger og venter på å bli kjøpt! I tillegg får man også kjøpt fersk fisk rett fra båtene. Selgerne kjører 70 km hver dag, helt fra Venezuela for å selge varene sine. Dette hadde vært øya for meg! Hadde jeg bodd her, hadde jeg bare levd på frukt fra dette markedet! : )
Lunsjen inntok vi på skipet (man kan gå av og på, som man selv vil, hele dagen), og kl 13 var vi klare for litt delfinkos! Vi og om lag 60 andre personer ble fordelt på flere taxier og fraktet til Dolphin Academy, som lå ca 10 min unna. Transporten var ganske dårlig organisert, og man følte seg som en del av en saueflokk som ikke helt vet hvor den skal. Når vi kom frem, så vi flere store havbassenger med 17 søte og morsomme delfiner svømmende rundt.
Vi ble delt i grupper på seks, og måtte vente på vår tur til å gå ned i havbassenget til delfinene. Da det endelig var vår tur, tok vi trappa ned til et undervannsplattform, der vi skulle stå. Det var ikke dypt, vannet rakk bare opp til hoftene. Instruktøren stod i midten, med tre besøkende på hver sin side. Delfinen, vi skulle klappe, svømte helt inn til oss. Den rullet i vannet, lagde masse lyder og lekte fontene med pustehullet sitt. Instruktøren var veldig flink. Hun hadde jobbet med delfiner i 16 år, og kunne mye om dem. Hun fortalte masse om deres anatomi og kroppsbygning, og hvordan instruktørene pleide å trene delfiner. Vi fikk klappe og ta på Ritiña så mye vi ville. Den grå, faste og litt riflete huden kjentes akkurat som gummi. Som overalt ellers i Karibien, stod fotografene klare til å ta bilder av deg og delfinene. Først fikk man et delfinkyss på kinnet, så et kyss på leppene, og så måtte man strekke ut armene mens delfinen la seg på dem, og løfte ham litt opp, så den kunne posere med hodet og halen : ) Kjempe morsomt!
Leker den Lille Havfruen! :)
Når vi var ferdige med delfinkosinga, hadde vi fortsatt over en time til vi skulle bli hentet, og vi brukte tiden til å utforske resten av akvariet. Vi fant et lite, grunnt basseng med havskilpadder, rosa flamingoer som drev og lekesloss med hverandre, og en ensom brun pelikan.
I tillegg så vi mange tropiske fisker i mindre glassakvarier. Til slutt kom vi over en ”touch and feel” tank med mye rart oppi. Her var det både sjøstjerner, gigantiske snegler, og sjøagurker. Jeg ble mest fascinert av konsistensen på de siste, og fant snart ut at det er ganske morsomt å vifte med dem i lufta!
Tilbake på båten dro vi på et danseshow før middagen, det var helt ok. Det som imponerte meg mest er egentlig hvor fort og hvor ofte artistene skiftet klær, og her er det ikke snakk om en bukse og en genser, men ballkjoler og smokinger som ble byttet ut etter hver sang!
Til middag fikk vi tigerreker, og alle som har vært ute og spist sammen med meg i Sør-Afrika, kjenner min store lidenskap for disse småkryp. Det la tydeligvis servitøren vår også merke til, etter at jeg kastet meg over tallerkenen! Når den var tom, fikk vi bare mer og mer påfyll!
Det var ikke så enkelt å få rekene ut av skallet, så jeg brukte ganske lang tid på det. Til slutt kom en av hoverservitørene bort og plukket ut kjøttet fra skallet til meg på et blunk! ;)
I kveld var det italiensk aften på restauranten, og middagen ble avsluttet med dansende servitører som sang på italiensk. Servitørene representerte 40 ulike nasjoner, men ironisk nok, var ingen av dem fra Italia! ;)
Klem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar