Dinner with the Captain Ole-Johan Grønhaug!

I dag bestemte jeg at sjødagen min skulle være mest mulig innholdsrik! Sist ville vi bare slappe av og sole oss, og gjorde dermed mist mulig. Men det er faktisk på sjødager det er mest spennende å være på en cruise båt! I går kveld fikk vi utlevert et Cruise Compass med oversikt over alle aktivitetene som skulle finne sted i dag. Alt fra trening, scrapbooking og håndklebretting til smykkelaging og mageplask-konkurranse! Gjett om det var mye som fristet! Thomas valgte likevel å tilbringe dagen på solsengen ved bassenget, mens jeg fløy frem og tilbake : )

Jeg begynte med kurs i smykkelaging som ble arrangert i en av barsalongene på det øverste dekket. Det var ca 10 stykker som møtte opp, og jeg var helt klart den yngste. Resten var godt over 60, både kvinner og menn, men alle var veldig hyggelige. Vi fikk alle utdelt smykkesett som bestod av et anheng og et par øredobber. I boksene fant vi sølvfargede perler, blå steiner, smykkestaver og låser. Vi fikk utlevert verktøy og satte dermed i gang. Smykkelaging er ikke noe nytt for meg, jeg har laget mer avanserte armbånd og kjeder, så jeg ble ferdig på 10 minutter. Piece of kake! Etter på satt jeg og skravlet med et amerikansk pensjonistpar som var på sitt første cruise, og fikk høre alt om barna og barnebarna deres. Heldigvis ble også de ferdig med smykkene sine etterhvert, og jeg fikk sneket meg ut på soldekket igjen : )

Thomas lå fortsatt og snorket, og etter en drøy time med soling måtte jeg løpe av gårde for å se på håndklebretting som fant sted på en av barene i Royal Promenade. Her fant jeg 3 kjekke stuepike-mannfolk i hvite klær som stod ferdig ved siden av store bunker med håndkler i forskjellige størrelser. To av dem var fra Nicaragua og en fra India. Baren fyltes opp overraskende fort, og guttene satte i gang med brettinga. Det var utrolig gøy å se hvordan store hvite håndkler ble til aper, hunder, mus, kaniner og slanger! De var virkelig flinke! Det er nettopp disse guttene som sørger for at alle skipets passasjerer får en hyggelig og søt overraskelse i form av hånskledyr på lugarene sine hver kveld : ) Jeg kan ikke skryte at jeg husker så mye av triksene deres nå, men det var god underholdning!

En elefant :)

En flaggermus :)

En ape :)

En påfugl :)

Tilbake på soldekket fant jeg Thomas med dagens drink nr. 2 i hånda. Det begynte å bli varmt i lufta, og flere og flere passasjerer trakk seg til bassenget. Og nå var det endelig tid for mageplask-konkurranse for herrer! Det ene store bassenget ble tømt for folk, slik at herrene skulle  få god plass til å plaske. Ca 10 store karer hadde meldt seg på, de fleste (og de største) var selvfølgelig fra USA og Canada. En etter en måtte de hoppe ut i bassenget med magen først, og publikum skulle bedømme plaskingen med 1-5 poeng ved å vise X antall fingre til dommeren, som deretter regnet ut snittsummen. Enkelte deltakere var ganske så usjenerte og danset, klappet seg på magen og småstrippet før de hoppet i vannet. Ikke såååå vakkert syn : ) Vinneren hadde uten tvil den største magen av alle! ;)

Etter å ha fått nok sol for i dag, gikk vi på lugaren for å skifte og pynte oss. I dag skulle vi være ekstra fine siden vi skulle spise middag med den norske kapteinen og bli filmet! Ordentlig stas! Vi skulle møte de andre middagsgjestene kl. 17.30 i Sjampagne-baren like ved spisesalen for en velkomstdrink. Vi var superspente og gledet oss veldig : ) I Sjampagne-baren ble vi møtt av dokumentarprodusenten, hovedassistenten, to programverter, og tre norske, nok så lytte kvinnelige passasjerer. Alle de skulle være med på middagen og sitte rundt det samme bordet med oss og kapteinen Ole-Johan Grønhaug som var fra Lofoten. Til samen var vi ti stykker. Først fikk vi sjampagne i baren og fikk anledning til å hilse ordentlig på hverandre, og vi og de andre norske jentene måtte skrive under på kontrakter at vi lot oss filme. Vi fikk også instrukser for hvordan vi skulle oppføre oss og en streng beskjed om å ikke se inn i kameraet : ) Noe som viste seg til å være supervanskelig, med en gang du ble omringet av et film crew, og fikk en diger og hårete mikrofon nesten rett oppi ansiktet! Men det gikk ganske bra til slutt, de norske jålejentene skravlet i vei, og jeg tror faktisk at hverken jeg eller Thomas sa noe dumt ;)

Etter velkomsdrinken ble vi stilt på rekke og rad gutt-jente-gutt-jente-gutt... i en bestemt rekkefølge etter hvordan vi skulle sitte ved bordet, og omringet av kameramenn fikk vi endelig lov til å gå inn i spisesalen. Som tradisjonen er på sjødager – var det en formell kveld i kveld også, og det var storslagent å komme inn i den store spisesalen med mange pyntede mennesker rundt og bli vist frem til det store, runde og fineste bordet midt i salen, rett under den enorme krystallysekronen. Alle gjestene ved bordet vårt hadde egne bordkort med sitt navn på, og alle fikk personlige menyer. Vi stilte oss bak våre stoler, og først da kom hovedservitøren og annonserte kapteinens ankomst. Før vi fikk lov å sette oss ned, måtte vi ta det obligatoriske bildet av alle gjestene samlet. Bildet blet tatt av fotografen som stod i spisesalen i etasjen over oss, og på slutten av middagen fikk alle gjestene ved kapteinens bord ferdiglagde bilder med dato og kapteinens navn på : ) Lurer på hvor mange slike kapteinen selv har?!

Den fine lysekronen

Felles bilde. Jeg står bak kapteinen ;)

Selve middagen var helt nydelig, det ble 3-retters som vanlig. Kapteinen anbefalte filet mignon til hovedrett, så de fleste gjestene tok enten det eller lam. Dette ble supplert med X antall vinglass, og til slutt ble jeg såpass brisen, at jeg kom ut av tellinga : ) Desserten het Captains Surprise, noe som viste seg til å være en mektig sjokoladekake med krem og ferske bringebær. Nammm! Det var litt vanskelig å snakke med hverandre rundt bordet på grunn av alt støyet som kom fra resten av spisegjestene, så jeg fikk mulighet til å snakke bare med Thomas som satt til høyre for meg, og produsenten som satt til venstre. Til slutt ble jeg vant til både film crewet og den hårete mikrofonen, kanskje det var vinen som hjalp?! : ) Kapteinen Ole-Johan Grønhaug viste seg også til å være veldig hyggelig, han var liten og hadde sølvgrått hår og skjegg, og snakket skikkelig bredt nord-norsk!

To timer fløy av gårde, og plutselig var kloka 8, og servitørene måtte gjøre bordene klare til neste bordsetting. Alle takket for seg og konkluderte med at både middagen og filminga gikk veldig bra! Det var stas å være til stede under denne middagen, for Middag med Kapteinen er noe som skjer bare én gang per cruise, og vanligvis er det bare kjente personer som får være med, eller de som har reist utrolig mye med RCCL, eller folk som f. eks. feirer gullbryllup eller er på bryllupsreise : ) Så det å bli håndplukket er slett ikke dårlig!

Klem

Aruba, Jamaica ooo I wanna take ya…

“Bodies in the sand; Tropical drink melting in your hand; We’ll be falling in love; To the rhythm of a steel drum band…” – synger Beach Boys i den kjente sangen sin, Kokomo. De hentet inspirasjonen til sangene fra Karibien, og beskrivelsen passet enhver paradis-øy vi har besøkt. Aruba ønsket oss velkommen med klarblå himmel, strålende solskinn, og varm ørkenvind...

Soloppgangen på Aruba

Aruba er kun 30 km lang og 9 km bred, og hele livet er konsentrert i den lille hovedstaden – Oranjestad, som ligger på sørsiden av øya. Fra Oranjestad og nordover finner man nydelige strender – Eagle Beach og Palm Beach med low-rise og high-rise resorter. Aruba er en av de mest amerikaniserte øyene i det Karibiske hav, og ifølge Lonely Planet, handler livet her om ”sun, fun and spending the money, lot’s of money...” Vi lot pengene våre ligge trygt i lommeboka så lenge, spiste tidlig frokost, og var noen av de første som gikk av skipet. Etter en lang diskusjon kvelden før om hvilken strand vi skulle dra til, ble det Eagle Beach, som lå nærmest Oranjestad. Taxituren tok i underkant av 10 minutter, og vi ble satt av helt i begynnelsen av den lange stranda, rett ved siden av en liten suvenirbutikk og kajakkutleie. ”Alt dette er Eagle Beach, den fortsetter flere kilometer bortover, så dere finner nok et bra sted å slå dere ned”, sa sjåføren før han kjørte av sted.

Eagle Beach, heeeelt alene :)

Jeg gikk bort til vannkanten og så på den lange hvite stranden. Den var bare helt fantastisk! Sanden var så finkornet, at den kjentes som pudder  mot tærne, og vannet var så turkisblått – akkurat som man ser på tv og flotte katalogbilder! Paradis finnes altså! : ) Rett ovenfor oss, noen meter uti havet, så vi høye stokker som var nedgravd i havbunnen og stakk opp av vannet. På toppen av hver av dem satt det en stor brun pelikan. Med jevne mellomrom stupte de store fuglene ned i vannet og kom opp med en liten, sølvfarget fisk som glitret i solen. Jeg ble veldig imponert over størrelsen på pelikanene, jeg har aldri sett så store og ville fugler på nært hold, og var plutselig ikke lenger i tvil om deres slektskap til flyvende dinosaurer...

Flyvende dinosaurer...

Vi lå i sola i et par timer. Å ligge på håndkler på Eagle Beach er ikke det mest praktiske man kan finne på. Mye av Aruba er tross alt ørken, og ørkenvind er da noe som følger med, så vi ble dekket av den finkornede sanden med jevne mellomrom : ) I tillegg fikk jeg endelig stiftet kjennskap til de berømte sandfluene, og hadde nå fått to stikk på leggen som klødde helt utrolig. Ellers koste vi oss i sola og badet i det kjølige vannet. Det var flaks vi dro nettopp hit. Det var nesten ingen folk å se, bare noen hotellgjester som satt og spiste frokost på en liten restaurant. Vi så i hvertfall ingen som så ut som de kom fra samme båt som oss. Etter på hørte vi at de aller fleste cruisepasasjerer dro til Palm Beach, og der var det ikke ett ledig sted å slå seg ned! Snakk om å være fornuftig! ;)

Etter å ha vært på stranda, dro vi ut for å utforske den lille hovedstaden. I mellomtiden la enda et cruiseskip til kai, og nå var det plutselig  5000 mennesker som vandret hvileløst rundt omkring. Når jeg så Oranjestad, var min første tanke: ”Dette må være Las Vegas!” Hele byen var en lang stripe med suvenirkiosker, boder, kasinoer, gullsmedbutikker, og kjøpesentre i alle størrelser og farger.

Oranjestad sett fra skipet

Rosaaaaa casino!!!! :O

Oransj i Oranjestad :)

Søte båter ved kaia

Vi vandret rundt i byen i litt over en time, uten å finne noe spennende å kjøpe og dro heller tilbake til båten for å sole oss. Etter hvert ble vi litt sultne, og gikk for å spise lunsj på Johnny Rockets, som er en kjent amerikansk ”diner-kjede” med hamburgere, sandwicher og milkshakes. Dineren var innredet i kul 50-talsstil, med bardisk langs den ene siden, og røde- og sølvfargede stoler og bord langs den andre siden. Inngangen kostet 5 dollar, mens maten var gratis. Vi fikk helt enorme club sandwicher med kylling og bacon, løkringer, masse pommes frites og gigantiske milkshakes som for det meste bestod av iskrem. Det var veldig godt, selv om det var litt mye fett mat : )

Det var godt å være på båten når de aller fleste passasjerer fortsatt var i land, det var stille og vi kunne velge mellom mange ledige solsenger. På kvelden så vi på solnedgangen, før vi tok oss noen drinker i Promenaden og gikk og kikket på utvalget i butikkene. Promenadeturen endte opp med at jeg fikk en liten hvit Guess clutch-veske av Thomas ;)

Solnedgangen <3

Under middagen fikk vi oss en liten overraskelse. De to norske jentene, som vi møtte for to dager siden, kom bort til oss og spurte om vi ville være statister under middagen med den norske kapteinen i morn. De trengte flere folk, fordi de hadde lyst å samle kun nordmenn rundt bordet, og vi var jo norske! : ) Snakk om å være på rett sted til rett tid! Så da kommer vi på tv til neste år! Gleder meg til i morn! Hihi : )

Klem

Blue Curaçao…

Det første jeg kjenner når jeg våkner er at båten beveger seg ikke. Vi er fremme på Curaçao! Jeg løper straks ut på balkongen for å se på utsikten. Det er litt overskyet, og den kjølige luften kjennes behagelig mot huden. Men en gang skjønner jeg at selve øya er ganske liten, men veldig godt utviklet. Eksotisk på den ene siden, og europeisk på den andre. Jeg ser en liten havn, små gater, mange fargerike hus, kanaler og broer. I det fjerne ser jeg høye svarte piper fra oljeraffinerier som spytter ut flammer...

Som mange andre karibiske øyer, startet Curaçao som en spansk koloni. I 1634 overtok Nederland med Dutch West India Company, og brakte slaveri, forretninger og handel til den lille øya. Det sies at halvparten av alle slavene som kom til Karibien hadde passert gjennom Curaçao’s markeder. Og det finnes selvfølgelig ingen slaver uten plantasjer. Man finner hundrevis gamle plantasjer på øya, og i dag er mange av dem gjort om til parker og museer.

Har akkurat gått i land på Curaçao

Vi spiste frokost og gikk i land veldig tidlig. På kaia, i bydelen Otrabanda ble vi møtt av en lang rekke med boder, der svarte kvinner i fargerike formløse klær solgte smykker, skjerf og suvenirer. Innbyggernes hudfarge var mye mørkere enn den vi ble vant med på Puerto Rico, og nok en gang fikk jeg en flashback til Cape Town og townshipene... Lenger bortover så vi merkeklærbutikker, smykkebutikker (som var OVERALT! Gull og diamanter skal visst være mye billigere i Karibien), og små kjøpesentre. Den lille hovedstaden Willemstad er en mini-kopi av Amsterdam. Små, pittoreske fargerike hus har utsikt mot kanaler, flytebroer frakter mennesker fra den ene siden til den andre, og man kan sitte på en liten kafe og se på båter som kjører forbi. Gamlebyen i Willemstad med sine butikker, kafeer og markeder står på Unesco sin verdensarvliste.

Utenfor Rif Fort i Willemstad

Utsikten mot Otrabanda fra Punda

Morsomme, fargerike bilskilt på Curaçao

Vi bestemte oss for å ta en kaffe og utforske den andre lille bydelen, Punda. For å komme oss dit måtte vi krysse den brede Sint Annabaai-kanalen, noe man gjør ved hjelp av en motorisert flytebro -  Queen Emma Bridge. Broen åpner seg med jevne mellomrom for å slippe forbi båter og cruiseskip.

Flytebroen Queen Emma Bridge

Lar båtene passere forbi

Går over broen :)

Punda var utrolig sjarmerende! Midt i bydelen fant vi (les: fant info i Lonely Planet) en koselig kafe – Plein Cafe, med en fin uteplass, og bestilte kaffe fra menyen, som selvfølgelig var på nederlandsk. Det var fortsatt tidlig, ingen andre turister var å se, og de få som holdt oss med selskap var et par gamle pensjonister og noen ivrige spurver som hoppet rundt omkring. Kaffen ble servert av en blond, nederlandsk skjønnhet, et nok så uvanlig syn etter en uke på Puerto Rico : )

Etter på ruslet vi rundt i de trange gatene, tok bilder og kikket på butikkene som så vidt hadde begynt å åpne. Mange av dem var suvenirbutikker som solgte alt mulig, fra trestatuer til billige sommerklær og postkort.

Av og til fant man noen skjulte perler av små design butikker. Her kjøpte jeg blant annet et håndlaget armbånd av turkise perler, og etterlengtede og utrolig praktiske Hawaianas slipperser.

På veien tilbake til havna gikk vi forbi flytemarkedet – et av Curaçao’s største turistattraksjoner. Hauger av fargerike, modne papayaer, meloner, bananer, tomater og mye mer bare ligger og venter på å bli kjøpt! I tillegg får man også kjøpt fersk fisk rett fra båtene. Selgerne kjører 70 km hver dag, helt fra Venezuela for å selge varene sine. Dette hadde vært øya for meg! Hadde jeg bodd her, hadde jeg bare levd på frukt fra dette markedet! : )

Lunsjen inntok vi på skipet (man kan gå av og på, som man selv vil, hele dagen), og kl 13 var vi klare for litt delfinkos! Vi og om lag 60 andre personer ble fordelt på flere taxier og fraktet til Dolphin Academy, som lå ca 10 min unna. Transporten var ganske dårlig organisert, og man følte seg som en del av en saueflokk som ikke helt vet hvor den skal. Når vi kom frem, så vi flere store havbassenger med 17 søte og morsomme delfiner svømmende rundt.

Vi ble delt i grupper på seks, og måtte vente på vår tur til å gå ned i havbassenget til delfinene. Da det endelig var vår tur, tok vi trappa ned til et undervannsplattform, der vi skulle stå. Det var ikke dypt, vannet rakk bare opp til hoftene. Instruktøren stod i midten, med tre besøkende på hver sin side. Delfinen, vi skulle klappe, svømte helt inn til oss. Den rullet i vannet, lagde masse lyder og lekte fontene med pustehullet sitt. Instruktøren var veldig flink. Hun hadde jobbet med delfiner i 16 år, og kunne mye om dem. Hun fortalte masse om deres anatomi og kroppsbygning, og hvordan instruktørene pleide å trene delfiner. Vi fikk klappe og ta på Ritiña så mye vi ville. Den grå, faste og litt riflete huden kjentes akkurat som gummi. Som overalt ellers i Karibien, stod fotografene klare til å ta bilder av deg og delfinene. Først fikk man et delfinkyss på kinnet, så et kyss på leppene, og så måtte man strekke ut armene mens delfinen la seg på dem, og løfte ham litt opp, så den kunne posere med hodet og halen : ) Kjempe morsomt!   

Leker den Lille Havfruen! :)

Når vi var ferdige med delfinkosinga, hadde vi fortsatt over en time til vi skulle bli hentet, og vi brukte tiden til å utforske resten av akvariet. Vi fant et lite, grunnt basseng med havskilpadder, rosa flamingoer som drev og lekesloss med hverandre, og en ensom brun pelikan.

I tillegg så vi mange tropiske fisker i mindre glassakvarier. Til slutt kom vi over en ”touch and feel” tank med mye rart oppi. Her var det både sjøstjerner, gigantiske snegler, og sjøagurker. Jeg ble mest fascinert av konsistensen på de siste, og fant snart ut at det er ganske morsomt å vifte med dem i lufta!

Tilbake på båten dro vi på et danseshow før middagen, det var helt ok. Det som imponerte meg mest er egentlig hvor fort og hvor ofte artistene skiftet klær, og her er det ikke snakk om en bukse og en genser, men ballkjoler og smokinger som ble byttet ut etter hver sang!

Til middag fikk vi tigerreker, og alle som har vært ute og spist sammen med meg i Sør-Afrika, kjenner min store lidenskap for disse småkryp. Det la tydeligvis servitøren vår også merke til, etter at jeg kastet meg over tallerkenen! Når den var tom, fikk vi bare mer og mer påfyll!

Det var ikke så enkelt å få rekene ut av skallet, så jeg brukte ganske lang tid på det. Til slutt kom en av hoverservitørene bort og plukket ut kjøttet fra skallet til meg på et blunk! ;)

I kveld var det italiensk aften på restauranten, og middagen ble avsluttet med dansende servitører som sang på italiensk. Servitørene representerte 40 ulike nasjoner, men ironisk nok, var ingen av dem fra Italia! ;)

Klem

Happy St. Valentines Day!

I dag våknet jeg opp med en stygg magefølelse om at hele cruise båten vår kom til å se ut som et stort rosa hjerte med blomster og pynt overalt. Man vet jo aldri med disse amerikanere! Magefølelsen min tok heldigvis feil, og alt på båten så ut som normalt. Det eneste som skilte seg ut var en stand midt i Royal Promenade-gata der man kunne bestille blomsterbuketter, sjokolade, og små gaver man kunne få på lugaren. Både i går og i dag flokket det seg menn rundt denne standen.

Soloppgangen 14. februar 2011

Happy St. Valentines Day!

For første gang på ferien, bestemte vi oss for å være litt spreke og dro på stretching-time, etterfulgt av en yoga-time. Stretchingen er inkludert i prisen, og alle som ønsker å være med, kan delta hver morgen. Øvelsene var helt greie, man våknet opp, men jeg vet ikke hvor lurt det er å utføre dem når man er helt kald i kroppen. I yoga-timen var det en spansk ”Massimo-fyr” som instruerte, han var ikke like myk som Thomas, men timen var også enkel og grei. Jeg ble faktisk litt sliten, noe som mest sannsynlig skyldtes daglig alkohol-inntak den siste uka, og frokosten vi ikke fikk tid til før timen. I tillegg vaiet båten fra side til side (ikke noe man vanligvis la merke til), men når man prøver å holde bestemte balansestillinger, blir det faktisk en utfordring.

Etter timen fikk jeg endelig spise en veldig sunn frokost som bestod av en veldig sunn ananas, etterfult av den etterlengtede solsengen på øverste dekk. På båten er det ikke lov å reservere solsenger, altså legge et håndkle på dem og gå sin vei, en regel de aller fleste amerikanere velger å overse totalt. Og når vi kom til soldekket, hadde vi ikke så mye valg, enn å plassere oss like ved en liten gruppe kaklende amerikanske damer i alderen 40+. Størrelsen på damene varierte veldig, men alle hadde fargerike bikinier, overdådige gullsmykker, moteriktige Guess-vesker, designer solbriller, og alle pratet veldig høyt og tydelig uten å stanse. Jeg døpte dem ”desperate housewifes” med en gang, tok på ”bullshit-filteret”, og begynte å lese boka jeg hadde med meg. Thomas sovnet med en gang.

Etter noen timer begynte huden å svi, selv om vi var flikne til å bruke solfaktor, og vi skjønte at det var på tide å gå og spise lunsj. I dag ble det ”a la carte” i main dining room (her er det mulig å spise lunsj kun på sjødager, alle endre dager er det buffet på Windjammer). I dag var det ikke mulig å få eget tomannsbord, så vi ble plassert ved et større bord sammen med andre passasjerer. To av jentene ved bordet viste seg til å være norske, og vi kom fort i prat med dem, vi har tross alt ikke møtt så mange nordmenn i Karibien enda. Jentene jobbet for et norsk TV-selskap, og var en del av et film crew på 20 stykker. Det var altså mange nordmenn om bord! Filmgruppen hadde nå reist i flere uker og filmet på de forskjellige RCCL båtene, noe som til slutt skulle bli et reisedokumentar. Alt rundt det skulle selvfølgelig være super hemmelig, men det høres ut som en veldig grei jobb! : )

Tilbake på lugaren ventet det en hyggelig overraskelse på meg – en flaske sjampange, jordbær dyppet  i sjokolade, og supersize sjokolade-pretzels! Og jeg som trodde at Thomas hadde glemt Valentindagen!

Etter alt for mye sjampange og sukker, sovnet jeg og sov helt til vi skulle på is-show før middagen. Det finnes som sagt en liten skøytebane på båten. Den er åpen for passasjerer noen timer om dagen, og på kvelden er det is-show her. Det var med artister fra mangle forskjellige land, til og med en russer, som var ganske flink. Men den flinkeste var en ung jente fra Canada, som både gikk på skøyter, og hang på en ring ned fra taket. Jeg ble veldig imponert over hvordan artistene unngikk å kræsje med hverandre og inn i veggene på skøytebanen, det var tross alt utrolig liten plass!

Etter showet måtte vi styles opp : ) Det er vannlig at det er formelle kvelder på sjødager, og alle menn har på seg dress og alle damer går i selskaps- eller cocktail-kjoler. Og hundrevis av pyntede, glade mennesker er et utrolig flott syn! Jeg skulle faktisk ønske det var påbudt med fine klær hver kveld, men dumme amerikanere skjønner jo ikke det, de kan finne på å komme i shorts og t-skjorte for å spise en fin 3-retters middag... Men i kveld var alt veldig bra. Overalt på båten stod det profesjonelle fotografer med dyre kameraer, lerret og lyskastere, og tok bilder av alle som ønsket det.

Tar bilde i trappeoppgangen :)

Disse bildene stilles så ut på et spesielt rom, hvor man kan gå rundt og plukke ut dem man vil ha... Og betale ekstra for det så klart, og det er ikke billig for å si det sånn : ) Etter å ha sett på prisene, tok vi ikke flere bilder etter St. Valentines Day, og unngikk dermed å bli fristet til å kjøpe enda flere...

I promenadegaten fikk vi gratis sjampagne (jeg har aldri drukket så mye sjampagne i hele mitt liv som på den turen!), og alle jenter fikk roser i alle farger!

Middagen smakte like godt som vanlig (vi spiste and), og som vanlig trillet vi ut av restauranten : )

 Mens vi hadde vært borte, har det bosatt seg en liten rakker i senga vår : )

Klem