Vakkert...
Med en gang jeg fikk øye på Dominica og hovedstaden Roseau, skjønte jeg at dette var en ”vill” øy. Dramatiske, grønnkledde fjell kom rett opp av havet, omringet av tåkeskyer. Lille Roseau bestod kun av en liten havn, noen slitte bolighus, og et fåtall storslåtte villaer lenger oppi åsen. Allerede fra båten kunne vi se at det var den uberørte naturen som herjet her på øya, den prøvde til og med overta selve hovedstaden. Palmer, enorme bregner, grønne busker og klatreplanter dekket store deler av byen som store, grønne lunger. Dominica var like uberørt av kapitalismen som Aruba var turistifisert.
Hovedstaden Roseau
Sola stekte allerede da vi gikk av skipet. På kaia i Roseau ble vi møtt av rytmiske trommeslag, svarte suvenirselgere, fargerike telt, og et virrvarr av minibusser og guider med rastafletter. Rastafari-kulturen er veldig sterk her, og det synes godt – gjennom de svarte, gule, grønne, og røde fargene som gikk igjen i klær, perler og suvenirer. Jeg er veldig sikker på at uten cruise skip hadde livet stoppet helt opp her, og skulle ønske at jeg hadde fått oppleve den vakre øya uten 3 000 andre mennesker på slep...
Vi fant frem til minibussen vår og en overvektig, svart dame som skulle være guiden vår i dag. Det finnes få fine strender på Dominica, noe som gjorde at ekskursjonsvalget stod mellom snorkling og tur i regnskogen. Og tur i regnskogen det ble – med to ”fantaskiske fossefall” og et krystall-grønt lite innsjø i skogen, alle tre viste seg til å være øyas mest populære turistattraksjoner. Turen stratet med sightseeing i Roseau, det vil si kjøring gjennom gatene og opp til en utsiktsplass oppi åsen med utsikt over hovedstaden og havna. Man kunne med en gang se at levestandarden var betydelig lavere her enn på mange av de andre øyene vi hadde besøkt. Husene var slitte, det var mye grafitti på veggene, grønnsaksselgere satt ensomme ved bodene sine, rastafariene røkte midt på gata... Hvordan hadde livet deres vært uten turister? Samtidig følte jeg at jeg endelig fikk se ”ekte” Karibien...
Utsikten
Da view!
Skabbete hund på utsiktsplassen
Allerede på utsiktsplassen skjønte vi at denne dagen kom til å handle om å kjøre om kapp sammen med de andre minibussene på dårlige dominicanske veier. Mens vi tok bilder, ankom flere og flere busser, og flere og flere cruise-passasjerer flommet ut.
Turistlivet er hardt!
Kjøreturen til fossene tok ca 1 time. Likevel følte vi at vi hadde sittet på bussen mye lenger. Guiden viste seg til å være kjedelig og snakket kun om antall barneskoler og helsestasjoner i distriktene, så jeg mistet interessen ganske snart.
Et lite "uhell" - et enormt tre veltet over en buss under en av siste orkanene. Heldigvis var den tom da det skjedde...
Elektriker, sa du, sa du?!?
Fine Dominica
Veiene var noe for seg selv. For det første kjørte vi på ”feil” side av veien, altså på venstre side. For det andre var veien så smal, at det var plass kun til en og en halv minibuss om gangen. Møtte man en annen buss, måtte man kjøre i grøfta for å slippe den forbi. For det tredje var veien så svingete og humpete at jeg begynte virkelig å lure på hvor mye hasj veiarbeidere får i seg i løpet av en arbeidsdag : ) Ikke for å klage altså! Bilbelter eksisterte ikke, og hjertet mitt hoppet ned i magen hver gang vi rundet av en sving og holdt på å få en traktor midt i sida.
På tide å svinge!
Naturen på Dominica gjør det ikke enkelt for lokalbefolkningen. Veier er noe som må bygges, og når hele øya består av høye fjell som er dekket av regnskog, blir det ikke lettere. Man må bare bryte seg frem eller følge naturens vilje..
Veibygging..
Etter en lang kjøretur kom vi endelig frem til de to største fossene – Papafalls og Mamafalls. Ja, de var store, ja, det var mye vann, men vi nordmenn ble ikke særlig imponert, særlig etter å ha bodd halve livet i Valdres ; )
Foss nr.1
Foss nr. 2
Amerikanere, derimot oppførte seg som japanere, holdt pusten av glede og knipset i vei. Stakkars, de har ikke fosser i USA... Og nettopp på grunn av det, bestemte alle de andre 2 998 cruise-passasjerer seg at de skal se EKTE fosser her på Dominica! Fra bussholdeplassen og opp til fossene gikk vi i KØ... lang KØ... Vi tok bilde, snudde og gikk tilbake... Og som 2 999 andre cruise-passasjerer ønsket jeg at jeg var alene i denne skogen...
Kan noen vise meg veien til fossene?!
Selve regnskogen var kjempe fin, mye frodigere og grønnere enn på Puerto Rico, kanskje fordi solen skinte den dagen. Men når man hele tiden må passe på å ikke tråkke på en feit, andpusten amerikaner, får man ikke så mye tid til å nyte naturen...
Regnskogen var jo fin da..
Fant en "liten" bregne :)
Klatremusa :)
Deretter gikk turen videre til Emerald Pool. En foss som fikk navnet sitt etter den ville og frodige naturen rundt, og krystallklart vann. En liten innsjø som, i følge Lonely Planet, er stor nok til å ta en dukkert, men ikke stor nok til å drukne... Emerald Pool... Hør på de ordene! Men en gang forestiller man seg en smaragd-grønn, frodig regnskog. Det er stille og fredelig... De eneste lydene kommer fra små, søte, fargerike fugler og trefrosker... Man hører lyden av rennende vann... Alene følger man stien ned til den vakre fossen. Kler av seg og stuper ned i det krystall-grønne vannet, stiller seg under rennende vann og kjenner de sterke vannstrålene massere nakke og skuldre...
I stedet, ble vi møtt av DETTE synet!
Fin fantasi, men litt synd å dele den sammen med 2 998 andre mennesker......
Den første konklusjonen min ble – dra aldri på organiserte utflukter på Dominica. Den andre konklusjonen min ble – dra aldri på organiserte utflukter på Dominica sammen med amerikanere. Den tredje konklusjonen min ble – hvis du ønsker å være alene på ferien – dra aldri på cruise! Vel vel.. Jeg fikk i hvert fall nok av de andre cruise passasjerene den dagen. Trydt tilbake på soldekket fikk jeg endelig strekt meg ut sammen med en god bok, et glass kaldt vann og hodepine. Jeg stilte solsengen min tett inntil rekkverket på dekket, slik at jeg kunne ligge og betrakte vakre, ville Roseau, i det skipet skulle forlate havna. Av en eller annen grunn har ikke jeg og Thomas vært ute på dekk når skipet la fra havn etter avgangen fra Puerto Rico, og har dermed ikke fått med oss all den folkemassen som kommer ut av lugarene sine for å vinke farvell til enda en øy. Min etterlengtede ensomhet ble sterkt forstyrret av store amerikanske rumper som presset seg gjennom mellom solsengen min og rekkverket, og sperret dermed for den fine utsikten. Hvesende av sinne, rev jeg håndkledet mitt av solsengen og spaserte 20 meter til den andre siden av skipet, la meg ned på en ny solseng og bektaket den rumpefrie utsikten over det Karibiske hav. Her kunne vel ingen forstyrre meg... Skipet begynte å bevege seg. Et karibisk rasta-band begynte å spille fæl reggea musikk ute på dekk. Og jeg som er så glad i reggea... Men her skulle jeg ligge! Og hva tror dere skjer så?! Det helsikes skipet snur seg 180 grader for å ta kursen mot St. Thomas, og solsengen min fronter Dominica igjen! Skuffede amerikanere løper over på den andre siden av skipet, og steller seg foran meg... IGJEN!
Vi søkte tilflukt på lugaren vi... Og det var først da, jeg virkelig begynte å sette pris på lugar med balkong! Her var det stille og fredelig, ingen raggea musikk, bare meg, Thomas og havet... Og en vakker solnedgang, vi ble belønnet med etter en hard dag : )
På kvelden ble vi underholdt av et par tissetrengte komikere fra Vegas :)
Klem
